Prolog skrevet av Astrid L. Pedersen i anledning kretsmøtet i NKS som ble holdt på Lauksletta 22.- 23. juni 1993
I 1946 var det Herrens år da vi startet opp med forening.
Da var det tider med trange år, men for mange vi ga livet mening.
Tuberkulose, polio og annen pest vi ville bli med å utrydde.
Penger ble samlet med basarer og fest, det var aldri noen som knydde.
En 10-øring loddet var dyrebar pris, sa mange da vi sto der ved døren.
Men penger de fant på utrolig vis, de var alle med og bar børen.
Om vinteren det lyser så fint langs vår vei, det er gaven fra oss her til bygda.
Vi greide det ikke alene- å, nei, men med karfolks hjelp gikk det trygt da.
Duker og dekketøy har vi kjøpt inn, vi låner det ut til oss alle.
Og førstehjelpsskrin samt ei båre så fin står parat om en skulle falle.
Vi spanderer til fest, gratis hver en gjest, når vi feirer vår 17. mai.
Det gjør vi med glede som takk og en gest for alle som vi er så glad i.
Småbarna synger så glade i kor når vi steller til juletrefesten,
men noen slitne kvinner står ensom igjen, når de takker den siste gjesten,
men rydding og slit vi glemmer så lett, da går tankene alltid tilbake.
Til den tiden da ikke alle var mett, da de små måtte mye forsake.
Barna de kom i rekker og rad da vi startet småbarnskontrollen.
Foreldrene kom med alle de små og privathus spilte sykehusrollen.
Men tiden forandres, og takk Gud for det. De fleste har nå det de trenger.
Men vår gjerning kan enda gi hvile og fred så et livsløp kan bli noe lenger.
Når vi samles om oppgaver store og små, når vi tigger og ber etter penger.
La oss alle tilbake i tankene gå til de første, de finnes ikke lenger.
Den arven de ga oss må vi passe på. Husk, det er enda noen som trenger.
I kveld er vi samlet rundt festpyntet bord, vi har møte for hele kretsen.
Om vi er få, er forsamlingen stor, så kom ikke å si vi er lessen.
Vi trodde vel knapt dette skulle gå bra med så mange damer på øya.
Så vi måtte til ektefeller også ty da, og de var 100% med på skøya.
Så takker vi alle som turen tok hit, vi er glad dere sitter ved bordet.
Om reisen den ga kanskje våking og slit,- vi er stolt dere tok oss på ordet.
Vi håper at alle kan knytte et bånd og huske vår lille forening.
Vi er her samlet i NKS-ånd, det er med på å gi livet mening.
Denne sangen laget Astrid til foreningsmøtet før jul,- i desember 2000
Melodi: Det er flickorna från Småland...osv
I dag så skal vi jammen ta å synge oss en sang.
Foreningsboka har vi leita i så mang' en gang.
Litt ros det e vi åsså verdt, og det gir vi oss sjøl.
De andre trur vel tingan kommer "rekanes på fjøl"..
Nå har vi ordna, fått en hjertestarter slik at kvær "en mann"
ganske sikkert får en ny frist-- om motoren starte kan.
Vi har åsså tenkt på pusten, som kan være tung for mang'
Me en pustemaskin kan du få alt surstoffet i gang.
I blant så e det vanskeli å ta et lederverv
-få formann og kasserer tell å passe på kvær skjerv.
Men medlemman e trofast dem, på møtene dem går.
-For oppgavan og arbeie vi alltid sammen står.
Vi har bingo, selge lodd og julemerka kvært et år
Samle åsså inn tell beinskjørhet og ellers ømme lår.
I fra organisasjonen får vi alltid tiggarbrev
og vi støtte alt dem ber om,---om det koste tid og strev.
Tell dokker som e eldre vil vi gje en stor honnør!
Det va vel mange større saka å ta fatt på før.
Vi tenke då på kopper, tubb og reumatisme med.
Men no så fin's det aids og slike ting som HIV.
Og vi kjærringe vi står på, skape trivsel her og der,
spesielt for pensjonistan, vi har mange av dem her.
Kjøre bil inn tell butikken, ta et kaffeslabberas,
- av slike ting får vi en følelse av gammeldags "kalas".
Om ikke lenge begynne vi på 2001.
-I januar då har vi oppstart,- vi e ikke sen.
Med friskt mot finn vi sikkert andre ting å jobbe me.
Vi kan ta barn og onge,--- tenk no videre på det.
Vi kan øve press og prøve, tenk på skoleveien her.
lage lysløype, få skitrekk, sånt som vi hos andre ser.
Brette arman opp og jobbe, få med "kaillan" å stå på
så tell neste jul en karbonade åsså dem kan få!
