Lokalhistoriegruppa ved Arnøyhamn skole:

   mai - 1980

Rita Bjørklund

Emmy Johannessen

Mariann Larsen

Judith Pedersen

Leder: Ernst Isaksen

     TILBAKE



     I forordet til heftet skriver Ernst Isaksen:


"Omkommet på Søen, ei gjenfunden."

Presten er kort og usentimental i sin kommentar i kirkeboka. Og slike merknader finner vi ofte i merknadsrubrikken under "Døde" i kirkeboka for skjervøy.

Havet gir - havet tar, heiter det. Vi - det vil si lokalhistoriegruppa ved Arnøyhamn skole - har kalt det lille heftet våres for -HAVET TOK. Vi har brukt vårsemesteret til å forsøke å finne ut hvem havet har tatt rundt strendene her ut de siste 150 år. Og ikke bare havet. Vi har funnet fleire eksempler på at  slitne fiskere har lagt seg opp i ei bukt for å komme seg etter kampen med havet. Så har skreda tatt dem. Elementene, altså.


Så kan du spørre: Korfor skal man nå grave fram disse gamle ulykkene? Vi kan svare det er fordi det er en viktig del av historia våres. Leser man mellom linjene i kirkeboka og i de korte avisnotisene, vil man finne at bakom hvert liv som havet har tatt, må det ligge et hav av lidelser, av armod, av sorg og fortvilelse. Og av pågangsmot, arbeid og atter arbeid.


I gamle daga, som i dag, førte døden sorg og savn med seg. I gamle daga førte døden også med seg bitter og kald nød, tap av hus og grunn, oppløysing av familien, kalde fornuftsekteskap -. Med våre mål, ufattelige tragedier. Den gang en realitet man måtte gi seg i kast med."


Gruppa har brukt Skjervø Kirkebog mellom 1840 og 1900, i tillegg til en del årganger av Tromsøavisene i forrige (forrige) århundre som kilder. Ulykker og forlis fra nyere tid har de fått fortalt av folk på øya. Og de mener at alt neppe er kommet med siden de ikke har hatt tilgang til kirkebøkene fra 1900-tallet. Mange fortellinger man trodde var glømt, har overlevd i tradisjonen og det viser seg at det som fortelles stemmer bra med opplysningene kirkebøker og andre skriftlige kildene gir.


Ernst avslutter med:" Vi vil tro at enhver innfødt Arnøyværing vil ha en eller fleire slektninger blant de mange navn vi har med i dette heftet. Det betyr at det er våres eget folk det er snakk om, vår egen historie. Derfor skal vi ta vare på stoffet mens det ennå er tid".

Skredulykka ved Singla 1881

En drøm redda 4 mennesker


Den 12. april 1881 kommer to åttringa fra Helgeland over Lyngen på vei til Finnmarkfisket. Det var fire mann på hver av åttringan, de fleste fra Alstadhaug og Bjørnør.


Etter en lang og strabasiøs dag, finn de ut at de treng kvile og segle oppunder Lille-Singla og fortøye der for natta. De kryp inn i båthusan sine, lage seg litt mat og legg seg ned på briskan.


Utpå natta våkner høvedsmannen på den eine åttringen med at han drømte så uhyggelig. Gjennom drømmen har han fått et varsel om at snyskreda snart skal komme rasanes ned gjennom fjellsida og knuse båtan. Kanskje hadde han sedd opp på Singel-fjellan før han kraup til køys, og tenkt...

Han tar varslet alvorlig, vekke karan sine og sei at de skal ro vekk.


Ombord på den andre åttringen er alt rolig, karan søv etter en lang dag på havet. På kamratbåten banke dem i sida og rope at de fær sin vei før skreda kommer. Ingen reaksjon.


Slik står det i Skjervø kirkebog for året 1881 - register over døde:

Død 13.4.1881: Andreas Pedersen Holmvik f. 1825, Ole Jacobsen Leinæs, Alstadhaug, Hans Nilsen Leinæs, Alstadhaug og Kornelius Johansen Tjerstad, Bjørnør.

"Omkom ved at et snøskred om natten faldt over og knuste deres båt ved Singlen."


Den eine åttringen med fire mann ombord kom seg altså unna fordi høvedsmannen deres var sanndrømt og overtruisk. Fire mann mista livet under Singla den aprilnatta fordi de ikke trudde på drømma...


Hvor har vi denne historia fra?


I 60 år og vel så det fortalte folk på Arnøya om skreda som tok folk i en åttring bakom Lille-Singla, men ingen visste det som egentlig hadde hendt inntil Alfred Pedersen fra Lauksletta tilfeldigvis treffer en mann på 100 år ute på Andenes i 1944. Ennå som 100-åring var denne mannen, Anders Pedersen, sprek og åndsfrisk. De kommer i prat og Anders spør Alfred om han veit av en plass som heiter Singla. Det visste sjølsagt Alfred, og så fikk han høre den merkelige historia om skredulykka i 1881. Gamlingen hadde nemlig vært mannskap på den åttringen som tok drømmevarslet på alvor og rodde vekk.





Ulykker i Lauksund



Den 30. september 1844 tok havet to mann fra Nikkeby.

Det var gårdmann Jan Larsen og ungkar Nils Lassesen.

ooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooo

Året 1853, den 15. januar kom to mann fra Lauksund bort på sjøen.

Det var gårdmann Anders Simonsen, 45 år, og ungkar Peder Brun Angell, 22 år.

oooooooooooooooooooooooooooooooooooo






For året 1867 finner vi denne notisen i kirkebokas register over døde:

12/11:  Ungkar Knut Lars Knutsen, 21 år

           Ungkar Johan Peder Karlsen, 22 år

           Ungkar Lasse Hansen, 20 år


Alle fra Nygaard.

"Omkom paa Søen udenfor Løgø. De vare ude for at fiske og overfaldtes av Storm og Rok. Baaden antages at være fyldt. Ulykken sandsynlig skeet langt fra Land."


(Tre unggutter borte fra ei lita grend. Fins det noen tradisjon om denne ulykka lenger?)

oooooooooooooooooooooooooooooooooo





Den 10. januar 1874 blei en ulykkesdag i Lauksund. Fire mann kom bort på sjøen "utenfor Lauksund", en av dem blei funnen:

Ungkar, hjemmeværende sønn, Klaus Korn. Karlsen, Moldforvik, f.  02.09.1854.

Enkemann Jørgen Hendriksen, Nikkeby, f 1832

Ukonfirmeret Christoffer Larsen fra Raveklseidet, f 1859

Ungkar Lars Ludvig Jensen fra Helnes, f 1827


Bare Klaus Karlsen blei funnen.

oooooooooooooooooooooooooooooo

Kirkeboka avslører så mangt. Den forteller f.eks. hvordan det gikk til da Jon Ole Johannessen fra Sotnes omkom like ved land i 1879, i februar.

"Roede i meget beruset tilstand på en sten like ved land, falt av båden og druknede."

Jan Ole var 37 år.

ooooooooooooooooooooooooooooooooooo





Den 18. september 1881 omkom ungkar Arne Johannessen fra Nikkeby på sjøen. Han var 31 år.





Den 30. nov. 1889 omkom Nils Bertelsen fra Nikkeby på ei reise til Badderen "for at hente sild."







Ulykker i Kågsund



Kågsund har krevd mange menneskeliv. I råsegltida kunne det vel være en lumsk plass med kastevinder.

Like før jul i året 1880 (13. desember) skjedde det ei stygg ulykke i Kågsund da fire unggutter fra Lauksletta og Tyvdal setta til. De hadde vært i Kvænangen for å fiske sild, står det i kirkeboka (det spørs vel om de ikke bare hadde vært der inne og kjøpt agnsild), båten var overlasta, og uværet stort, står det. I kågsundet kollsegla de. Det var:


Simon Martin Johannessen, Løgslett, f 1864

Nils Martin Larsen, Løgslett, f 1865

Thomas Andreas Olsen Kvamme, Løgslett, f 1858

Johan Martin Severin Mikalsen.

Etter våre notater skulle Johan Martin være født i 1873, men det må vel være feil avskrift. Man hadde vel ikke med en 7-åring inn til Kvænangen i svarte adventa.


Det er i år hundre år sia denne ulykka skjedde. Fins det tradisjon om dette i Lauksund?






Lauksundulykka 1897


Slik står det i kirkeboka for 1897:  "Thomas Mikal Wilhelmsen, Løgslett, f 1872, omkom under fiske i Løgsund, ikke fundet,"

Denne ulykka kan folk ute i Lauksund fortelle om den dag i dag. Ulykka krevde et menneskeliv, de to andre i båten, Johannes Karlsen og Isak Pedersen blei berga.


Carl Johan Bentsen har saksa beretninga om denne ulykka fra Tromsø Stiftstidene for året 1897. Ulykka skjedde 8. februar 1897.


"Søen har i aar ogsaa krevet sitt offer her i Løgsund, atter paa en underlig maade. Mandag den 8. februar var tre gutter fra Nygaarg ude for at sette en line.

Efter setningen roede de under land og derefter langs ved landet. Medens de ror, er de saa uheldige at for nær land, saa baaten hugger fast i fjøren. Stedet var nærsøgt, med brat land, saa naar søbaaren drog ud, huggede baaden sig fast, og i et nu hvelvede den, saa omtalte 3 gutter maatte hoppe fra baaden, saa den ikke skulle komme paa dem. Alle tre fik fat i hvelvet som gik 6 gange rundt, Da hvelvet havde gaaet 5 gange rundt, var ennu alle tre fast i baaden. Da opdaget en af gutterne, Thomas Wilhelmsen, en baad som kommer de forulykkede imøde, og seger til de andre at nu kommer der redning.Men i det samme redningen er der for haanden, gaar hvelvet for 6. gang rundt, og er Thomas Wilhelmsen borte for bestandig. De to andre gutter blev berget og bragt til Moldforvik i daarlig tilstand, men er nu ganske friske igjen.

Paa en saadan maade at komme bort, maa man kalde ligegyldighed, og er andre til advarsel, at de ikke roe saa nært land."


Slik slutter innsenderen til Stiftstidende sin beretning, med å løfte pekefingeren. Om han hadde grunn til det denne gangen, skal være usagt. En av sønnene til Isak Pedersen forteller at guttene valgte å ro innafor et skjær for å ta en snarvei og dermed ta inn på kameratbåten.




Nyengs forlis


Det var den 2. mars 1959. Ombord på "NYENG" av Arnøyhamn, som drifta med garn på Arnøyhavet, var det 8 mann: Skipperen, Karl Karlsen, Kåre Karlsen, Einar Larsen, Ove Henriksen,  Wilmar Karlsen, Maks Fredheim, Jan Karlsen og Johannes Henriksen.

Været var dårlig, vestlig storm og mye rokk. "Nyeng" gikk ut om morgenen. Folk fra Helnes fulgte båten med øynene da de la ut fra Lauksundkjeften.

I Lauksundet var det mye rokk, så de la seg under Helnesodden  for "å se han an". Ved to-tida om ettermiddagen la de likevel ut. Ingen andre båter gikk ut den dagen.

De var kommet på høyde med Skuta omtrent då ei rokksøe kom og velta skuta så ho blei liggende med styrbord side ned i sjøen. Sju av karan var oppe og kunne gå tørrskodd opp på skutesida, den åttende kom i sjøen. Det var ikke tid å bruke senderen. Redningsvester fantes ikke ombord. Det var kun en livbåt, den var plassert på babord side, altså slik at den kunne settes på sjøen. Den karen som datt i sjøen, hang fast i masta og blei plukka opp av kameratene da de rodde bort fra skutesida.

Livbåten var ei 2 1/2 roms spisse, temmelig lita for åtte mann, altså. Skipperen tilbød seg å bli igjen ombord hvis det ikke var plass nok til alle i spissa. Han gikk likevel ombord, og da de kom 50 m fra skutesida, forsvant "Nyeng" i sjøen med baugen først.

Inne på Helnes satt en mann, Peder Mikalsen, og så på at båten gikk ut. Han såg den før rokksøa, men ikke etter og slo alarm. Hadde han ikke sett at "Nyeng" gikk ut, hadde man vel ikke begynt å leite den dagen.

Det var faktisk stilla på sjøen, men masse rokk. En av karan måtte ta av seg eine støvelen og bruke han som auskar, det mangla nemlig i spissa. Karan hadde ikke fått tid til å ta på seg hue eller votta, men det var mildt, så det var ikke så fryktelig kaldt. De rodde mellom rokksøene for å komme seg til lands. Etter vel en time kom de i land i Skutekråa. Fordi det var mye rokk, måtte de først ro under et berg og sette av to mann. De passa løye mellom to rokksøene og rodde ut igjen for så å ro opp til berget og sette av ytterlige to mann. Så rodde de opp i fjæra, og nå var det fire mann som kunne ta i mot båten og trekke han tørr.

De fant fram fyrstikk, og i spissa låg noen tjerra-blåser som de fikk fyr på.

Ved 5-6 tida om ettermiddagen kom så "Nygaard" ut. Vinden hadde no spakna såpass at man fikk satt ut båt som henta de skipbrudne.

Alt som blei funnet  etter "Nyeng" var egnarhuset på babor side.